Det spørsmålet vi får oftest om kameraføring i bevegelse

Nesten alle som begynner på modulen om kameraføring i bevegelse stiller det samme spørsmålet, ofte før de har rukket å ta på et kamera: er jeg for urolig i hendene til å få rolige bilder? Svaret mitt er det samme hver gang. Rolige bilder er ikke en medfødt egenskap, de er et resultat av hvordan du står, hvordan du puster og hvordan du planlegger bevegelsen før du setter den i gang.

De fleste som kommer til oss har aldri holdt et skulderkamera. Det er helt greit, kurset forutsetter ingen erfaring. Det vi forutsetter er at du vil øve, og at du tåler å se din egen første optagelse sammen med en instruktør. Den første optagelsen er sjelden pen, og det er poenget med å ta den.

Når jeg ser gjennom en deltakers første opptak, er det sjelden hendene som er problemet. Oftere står beina for tett sammen, albuene henger fritt i luften, og kameraet bæres med armene alene i stedet for med hele kroppen. Skulderkameraet skal hvile mot skulderen, og vekten skal gå ned gjennom kroppen. Da blir bevegelsene små og kontrollerte.

Det andre som ødelegger roen, er tempoet. Mange panorerer for fort fordi de er redde for å miste motivet. En rolig panorering starter og slutter mykt, og den har et klart mål. Vi øver derfor på å bestemme sluttbildet først og deretter bevege oss dit, i stedet for å jage etter det som skjer foran linsen.

• Stå med føttene i skulderbredde og knærne litt bøyde
• La skulderen bære kameraet, ikke armene
• Bestem sluttbildet før du starter bevegelsen

Skulderkamera gir deg frihet, men krever mest av kroppen. Du bruker det når du må følge folk, for eksempel bak scenen eller langs en rød løper. Stativ gir stabile bilder og lar deg legge all oppmerksomhet på utsnittet, og det er det vanlige valget i et nyhetsstudio der programleder sitter eller står på samme sted.

Kran tilfører en tredje dimensjon, men også en ny risiko. Bevegelsen blir lang og myk, og feil blir synlige. Derfor lærer du først å føre kamera på stativ, deretter på skulder, og til slutt å jobbe med kran sammen med en kollega som styrer bildemikseren. Hver rigg øves i eget tempo, og ingen blir sluppet til kran før de har vist at de behersker grunnene.

Selv med perfekt ro i bildet hjelper det lite hvis utsnittet er uklart. Vi bruker mye tid på å snakke om hvor mye luft det skal være over hodet, hvor blikkretningen skal ha plass, og når et nærbilde passer bedre enn et halvtotal. Mange nybegynnere zoomer midt i en setning, og det forstyrrer mer enn det hjelper.

Under direkte show må du i tillegg tenke på at regien kan velge bildet ditt når som helst. Det betyr at utsnittet ditt alltid må være brukbart, også mens du justerer. Vi øver på å korrigere i små steg og å melde fra på intern kommunikasjon når du bytter objekt. Det er en vane som sparer alle i kontrollrommet for mye irritasjon.

• Gi motivet luft i blikkretningen
• Unngå zoom midt i en setning
• Hold utsnittet brukbart også mens du justerer

Hver økt starter med en kort gjennomgang av hva som skal øves, og så går vi rett til utstyret. Du jobber i par: den ene fører kamera, den andre ser på monitor og gir tilbakemelding. Etter en runde bytter dere. På den måten lærer du både å føre og å se hva som fungerer i bildet.

Instruktøren går mellom gruppene og retter på holdning, grep og tempo. Tilbakemeldingen er ærlig og konkret, uten omsvøp. Vi tar opptak av de fleste øvelsene og ser dem sammen etterpå, fordi det er lettere å forstå hva som gikk galt når du ser det selv. Mot slutten av modulen får du føre kamera i en øvelsessending der resten av gruppen jobber som regi, lyd og lys.

Etter modulen har du en trygg grunnteknikk i kameraføring: du vet hvordan du står, hvordan du bruker de tre riggene og hvordan du setter et ryddig utsnitt. Du er ikke ferdig utlært, og det sier vi tydelig. Rutine kommer av mange timer, og ingen kan love at du går rett inn i en jobb på nyhetssending.

Det du får, er et solid utgangspunkt. Mange deltakere forteller at de for første gang tør å si ja når noen spør om hjelp med kamera på en konsert eller et lokalt arrangement. Det er den typen konkrete steg vi mener er realistiske. Resten bygger du selv, med øvelse og nysgjerrighet.