Vanlige feil i kameraføring og hvordan du unngår dem

Den vanligste feilen jeg ser i første modul er at deltakeren griper kameraet som om det skulle falle. Skuldrene løftes mot ørene, albuene spennes, og hver liten bevegelse i kroppen havner rett i bildet. Resultatet er et utsnitt som dirrer, selv når personen foran kameraet står helt stille. Det går ofte bedre etter noen minutter hvis du bare får bevisstheten på det.

Øvelsen vi bruker er enkel. Du står med kameraet på skulderen, slipper pusten ut og lar vekten hvile på begge føtter. Så følger du en langsom bevegelse i rommet, for eksempel en instruktør som går fra den ene siden til den andre, uten å løfte skuldrene. Vi ser bildet på monitoren sammen og peker på hvor spenningen kommer inn. De fleste merker forskjellen i løpet av første økt.

• Slipp skuldrene ned før du starter opptak
• Hold albuene tett inntil kroppen, men ikke låst
• Pust jevnt under hele panoreringen

Mange begynner en panorering med et ryk og avslutter med en bråstopp, som om kameraet skulle treffe en vegg. På skjermen ser det ut som en hakk i bildet, og i en direktesending kan regissøren ikke klippe bort det. En god panorering har en myk start, en jevn midtdel og en like myk avslutning, der bildet lander nøyaktig der seeren venter det.

Vi anbefaler at du bestemmer deg for sluttbildet før du begynner å bevege deg. Se først på hvor panoreringen skal ende, og drei så kroppen fra hoftene, ikke bare armene. På stativ justerer du motstanden i hodet slik at det gir et lett, men kontrollert trykk. Øv først langsomt, så raskere. Hastighet kommer av seg selv når teknikken sitter, og da blir bildet rolig også når tempoet øker.

Nybegynnere zoomer ofte inn for langt eller lar hodet til den som snakker ligge helt i toppen av bildet. I nyhetsstudio er det tydelige konvensjoner for hvor mye luft som skal være over hodet, og hvor øynene bør ligge i bildet. Slike konvensjoner finnes fordi de gjør bildet lett å lese, ikke fordi noen vil være pedantiske. Et utsnitt som følger dem føles trygt for seeren, selv om hun ikke vet hvorfor.

I kurset trener vi på tre faste utsnitt: totalbilde, halvnært og nærbilde. Du lærer å se etter linjer i rommet, som kanten på en pult eller en bakgrunnsvegg, og bruke dem som rettesnor. Hvis du holder horisonten rett og lar blikkretningen få litt rom i bildet, har du kommet langt. Vi øver også på å justere utsnittet når personen beveger seg, uten å jage etter hver minste bevegelse.

• La det være litt luft over hodet, ikke mye
• Gi blikkretningen romslig plass i bildet
• Hold horisontlinjer og kanter vannrette

En feil som ikke synes på monitoren, men som ødelegger sendingen, er dårlig plassering av kabler. Når du går med kameraet på skulderen og ikke ser ned, er det lett å tråkke på en kabel eller dra den med deg. I verste fall velter stativet eller et lysstativ i nærheten. Dette er ikke teori, det skjer jevnlig i øvelsene våre, og derfor tar vi det på alvor fra første dag.

Før hver økt går vi gjennom gulvet sammen. Vi legger kablene i store buer, teiper ned de som krysser gangveier og avtaler hvem som har ansvar for hva. Under selve kjøringen har du en kollega som sier fra hvis noe er i veien. Når du skal bruke kran, lærer du å sjekke svingradius og at ingen står under armen. Det er rolig og kjedelig arbeid, men det er også det som gjør at bildene kan bli rolige.

Kameraoperatøren sitter ikke alene i sendingen. En feil jeg ser hos dem som er flinke teknisk, er at de glemmer å lytte til regissøren i øretelefonen eller svarer for sent. Da havner en person i bildet for tidlig, eller et utsnitt blir stående lenger enn planlagt. Kommunikasjon er en del av kamerajobben, ikke noe som kommer i tillegg.

Vi øver derfor på korte, faste uttrykk. Du bekrefter instruksjoner med ett ord, sier fra når du er klar, og melder fra hvis du mister utsnittet. Marte Lunde, som underviser i sendeflyt, lar deltakerne bytte roller slik at du også får kjenne hvordan det er å sitte i regi og vente på et kamera som ikke svarer. Det gir forståelse for hvorfor presis tale spiller en så stor rolle.

• Bekreft kommandoer kort og tydelig
• Meld fra når du er klar eller har mistet bildet
• Si fra om noe er i veien på gulvet

Mange vil gjerne gå rett på kranen eller det store showet, og hopper over grunnleggende stativarbeid. Men det er der du bygger følelsen for vekt, motstand og timing. Uten den blir alt annet vanskeligere. Jeg ser ofte at de som tar seg tid til å gjøre enkle panoreringer og tilt mange ganger, blir tryggere og raskere i de mer krevende modulene senere.

Mitt råd er å sette av korte, hyppige økter i stedet for én lang. Ti minutter med langsomme bevegelser og ærlig tilbakemelding fra en medelev er mer verdt enn en time med halvhjertet prøving. Vi tar opp noen av øvelsene og ser dem sammen, uten pynt. Da ser du selv hvor bildet dirrer, og hva som skal rettes opp. Slik vokser rolige bilder fram, steg for steg, uten snarveier.